torsdag 28. mars 2024

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefemte kapittel

Så denne California-drømmen min er ikke heeelt ny. Jeg har sikkert sagt det før, men noe av det jeg syns er morsomst med å vende tilbake til en nesten tjue år gammal tekst, er at jeg egentlig fortsatt skriver om de samme tinga. Langt bedre, selvfølgelig, men California har alltid hatt ei spesiell betydning for meg litterært, uten at det er noe jeg har vært særlig bevisst på.


For tidligere kapitler, kan du i kjent stil trykke på Aloha verden-knaggen.



De tre dagene før vi dro, foreløp uten særlig handling. Vimsete forsøk på å få hverandre til å tenke på noe annet enn California, California, California og sommerklær og solkrem og badetøy og strandvolleyball var igrunn det eneste som vi bedrev dagene med.
   Tobias hadde fått med søsteren min. Det var fortsatt rart å tenke sånn, at Tobias var sammen med søsteren min eller at søsteren min var sammen med Tobias, for den saks skyld. Allikevel virket det mest naturlig å si at Tobias var sammen med søsteren min for i motsetning til de fleste jeg kjente, kjente jeg en av kompisene mine bedre enn min egen søster. Jeg hadde kjent Tobias lenger enn Kylie også. Slå den, du! Å ha kjent en fyr du ble kjent med etter at du flyttet for noen måneder siden lenger enn sin egen søster. Men for meg var det altså sånn det var og det var igrunn fint lite jeg kunne få gjort med det.
   Endelig var avreisedatoen der og alle i huset var helt ville. Alle tenkte det samme for ingen av oss hadde vært på et så solrikt sted før så derfor var dette helt spesielt.
   Taxien stoppet utenfor huset og tutet litt. Alle så på hverandre, gliste og så gikk vi ut og presset oss sammen i baksetet og Sid fortalte hvor vi skulle. Så bar det i vei til flyplassen, da, og ingen sa et ord på veien, alle var altfor spent og selv om vi var musestille, visste alle hva de andre tenkte. 
   Neste gang taxien stoppet, var det utenfor flyplassen. Alle gikk ut og tok koffertene sine fram fra bagasjerommet og så gikk vi alle inn med store smil om munnen.
   Sid var den første som åpnet den. Munnen, altså. Selv om vi ikke var i nærheten av Kylie, Mario eller Giovanni nå, var det allikevel noen amerikanske ord som glapp ut av munnen hans, akkurat som den dagen i studio hvor jeg hadde sunget, bortsett fra at nå utbrøt han: ”Hell yeah, man.”
   Kanskje han var synsk og det var derfor han sa det. I allefall kom en veldig blid amerikaner mot oss nå med et smil som kunne lyst opp den svarteste natten.
   ”Hei, alle sammen! Weeee!” ropte Kylie og kom mot oss med en trillekoffert. Den så ut til å veie et tonn, minst, og dessuten var den så fullstappet at den så ut til å kunne sprekke når som helst.
   Kylie la merke til at jeg stirret på kofferten hennes og svarte: ”Du skjønner, jeg hater å ikke ha med meg nok klær når jeg er ute og reiser”. Hun dro en hårlokk vekk fra ansiktet og først nå la jeg merke til hvor rød hun var. Jeg bemerket det og Kylie forsikret oss om at det bare var fordi hun hadde løpt så fælt, hun var visst redd for ikke å rekke flyet. 
   ”Men herregud a’, jente, flyet går jo ikke før om en og en halv time!” sa Gabriel. 
   ”Ja, ja, jeg liker å ha god tid”, sa Kylie bare og det ubekymrede smilet hennes var på plass igjen.
   Vi stilte oss i kø for å legge koffertene våre på trillebåndet og deretter vandret vi rundt på flyplassen før vi steg om bord i flyet vårt og satte nesen i retning California.
   På flyet begynte jeg å synge. Enda hvor mye jeg hater synging, var det faktisk akkurat det jeg satte i å gjøre. Selvfølgelig var det en sang som passet perfekt, nærmere bestemt California Dreaming med The Mamas and the Papas. 
   Vi kjente at det ble varmere i flyet, til og med, etter hvert som vi nærmet oss og jeg var ikke den eneste som var nødt til å ta av meg genseren og bare sitte i t-skjorte. Det var klart det var sånne knotter i taket du kunne skru på som blåste kald luft, men skal jeg være ærlig, hjalp det ikke noe særlig.
   Etter at jeg hadde gått lei av å synge California Dreaming, tok min yndlingspopgruppe Beach Boys over med slageren California Girls. Deretter var det California av Phantom Planet som jeg sang på. Til slutt ble Tobias, som satt ved siden av meg, mektig lei av syngingen min og ba meg holde kjeft. Jeg gjorde det. I to sekunder. Så var det på’n igjen mens Tobias maste høylytt om å få bytte sete, men de andre bare lo av ham.
   Hjertet mitt dunket fortere da jeg hørte stemmen over høytalerne i flyet som meldte fra om at alle måtte spenne sikkerhetsbeltene fordi vi gikk inn for landing. Med historiens største glis (ok, da, litt overdrivelse, men smilet mitt var i allefall større enn Mona Lisas) spente jeg på meg sikkerhetsbeltet og så fikk jeg dotter i ørene, men jeg var bare glad til. Det betydde jo at vi gikk inn for landing!
   Med en gang flyet hadde stoppet, fikk Sid maur i rompa, virket det som. Han skulle opp og fram akkurat der og da, mens Gabriel, som satt ved siden av ham, sa til ham at han burde vente siden nå kom en stim av mennesker til å renne til utgangene og nærmest slåss om å komme først ut. Såklart smurte jo Gabriel tjukt på og fortalte videre om folk som var blitt kvalt av alle folkene som presset seg på. Dette fikk Sid til å grøsse og, enda viktigere, sitte stille.
   Da en del mennesker hadde gått av, begynte vi så smått å røre på oss også. I allefall tok vi av oss sikkerhetsbeltene og reiste oss.
   Da vi trådde inn i midtgangen, måtte jeg nesten klype meg selv i armen for å spørre meg selv om dette virkelig hendte, om jeg virkelig var i California nå, eller om det bare var en god og livaktig drøm. Men da jeg kjente pusten til Tobias i nakken, innså jeg det: Dette var virkelig! Jeg var i California! 
   Jeg strakte meg på tå for å nå bagasjen jeg hadde lagt over setene, men hvor enn mye jeg prøvde, nådde jeg den ikke. Jeg var rett og slett for lav. Det hele endte med at Tobias, som var rundt 10 centimeter høyere enn meg, måtte ta den ned med en latter og en bemerkning om at nå måtte jeg begynne å spise magiske bønnespirer som i det eventyret så jeg kunne vokse litt også.
   Alle sammen gikk mot utgangen med forventinger i massevis. Vi sa ikke så mye, men nok en gang var det som om vi var blitt tankelesere alle mann: Vi visste nøyaktig hva de andre tenkte, nemlig det samme som vi tenkte selv, så ord var unødvendig.
   ”Dægger’n!” sa Sid da vi kom ut og den varme luften slo imot oss, ”her var det varmt!” 
   ”Puh, ja!” istemte Kylie og viftet hånda si framfor ansiktet sitt som en vifte. Jeg bare nøt det og hadde igrunn ingenting å si. 
   Vi kom inn på flyplassen og tok imot koffertene våre. Deretter ringte vi til en taxi som kjørte oss til hotellet ganske straks.
   Da taxien stoppet og vi skyndte oss rundt for å lempe bagasjen ut, spurte plutselig Roger: ”Hvor er vi egentlig?” 
   ”Tulling! Vi er i California!” utbrøt jeg matt og slo meg på pannen. 
   ”Ja, da vet jo jeg og, det, men hvor hen i California?” spurte Roger. 
   ”Dust, California er California, det!” sa jeg og himlet med øynene, men de andre stirret dumt på meg. 
   ”Hva er det?” spurte jeg. 
   ”Hva mente du med ’California er California’?” spurte Sid. 
   ”Jo, jeg mente det jeg mente!” sa jeg og forstod ikke hvorfor ingen andre skjønte meg. 
   ”Og hva var det du mente?” spurte Tobias. 
   ”Vi er i California!” sa jeg oppgitt. 
   ”Ja, det har vi fått med oss vi også”, sa Tobias rolig. 
   ”Ja, så hva er problemet da?” spurte jeg irritert. 
   ”Det du sa med at California er California. California er inndelt i byer og steder og sånn, vet du”, sa Sid. 
   ”Næh, det er det jo ikke! California er jo en by!” sa jeg og lo og så rundt meg for å se om det var flere enn meg som hadde fattet hvor dum Sid var. 
   ”California er ikke en by”, sa Kylie. 
   ”Hva er det da, om jeg tør spørre?” spurte jeg eplekjekt og satte hendene i hoftene. 
   ”Det er en stat med 27,7 millioner innbyggere med Sacramento som hovedstad og en av statens største byer er Los Angeles og det er der vi befinner oss”.
   Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom med det utfyllende svaret. Det var Gabriel. Han la merke til at flere og flere stirret på ham, men han satte bare opp en forbløffet mine og sa: ”Hva er det?”
   ”Los Angeles… Er det ikke her hvor Disneyland ligger?” spurte Tobias litt tankefullt og så ut i lufta. Før noen rakk å svare, fortsatte han: ”Dit må vi dra en gang. Jeg har alltid drømt om det som unge og når vi først er her i L.A. er jeg nødt til å komme meg til Disneyland!” 
   Vi tok med oss koffertene og gikk inn på hotellområdet. Deretter sjekket vi inn i resepsjonen og fikk nøklene til rommene for denne gangen skulle vi ikke dele rom alle sammen, men vi delte oss og skulle bo på to rom, fire på et rom og tre på et annet.
   Da vi stod i heisen og ventet på at den skulle frakte oss til 5. etasje, diskuterte vi hvem som skulle bo sammen. Vi ble til slutt enige om at Sid, Tobias, Kylie og jeg skulle dele et rom og Arne, Roger og Gabriel skulle dele et annet.
   Pling! kom det fra heisen idet den stanset i vår etasje. Alle gikk ut med kofferter og bager og det som var og så gikk vi bortover den ganske trange gangen. Til slutt kom vi fram til våre rom, som lå ved overfor hverandre, og så gikk vi inn, hver til vårt.
   ”Det er ganske morsomt, ikke sant?” sa Kylie da vi kom inn, ”to søstre og to brødre deler rom, nei så artig!”
   ”To søstre?” spurte Tobias og så på Kylie med et granskende blikk. Han hadde jo verken hørt at vi var adopterte begge to eller at vi til og med var søstre. 
   ”Eh, ja”, sa Kylie, klødde seg i nakken og så litt brydd ut, derfor tok jeg for meg å fortelle hele historien om hvordan vi fant det ut.
   Da jeg var ferdig, stod Tobias igjen med øyne som tinntallerkener. Han så ikke ut til å tro det han hadde hørt. 
   ”Å ja”, sa han til slutt og så begynte vi å bevege oss igjen, det vil si, ta av oss skoene, sette koffertene på rommene våre og sjekke ut hvor badet var. 
   ”Vi har den utsikten!” sa plutselig Sid som stod ute på verandaen. Jeg gikk ut til ham. Han lente seg over rekkverket og så utover. Solen holdt på å gå ned bak horisonten, så jeg, og det gjorde at den badet hele byen i et nydelig lys. 
   ”Er ikke vi de heldigste smurfene du noen gang har kjent?” spurte Sid og gliste fett. Jeg nikket og smilte, så utover rekkverket jeg også mens jeg lurte på hva det egentlig var med Sid og disse smurfegreiene. 
   ”Står dere her, dere da?” spurte Kylie som dukket opp bak oss. 
   ”Jepp. Denne utsikten er utrolig”, sa Sid. 
   ”Ja. Den er kjemperomantisk”, sa Kylie og stilte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot henne for å se om det var et slags hint og Kylie holdt tommelen opp mot meg, nikket og smilte lurt. Jeg ignorerte henne og festet i stedet blikket på solnedgangen igjen. Den var virkelig vakker. Med et sideblikk bort på ansiktet til Sid som nå lå badet i det nærmest magiske lyset, tok det ikke lang tid å konstatere at han var akkurat det samme.  
   ”Kom inn, a’, det er ensomt her inne!” maste Tobias og dukket opp i døråpningen. 
   ”Nei, du kan heller komme ut, dette må du ikke gå glipp av”, sa Sid og Tobias ble litt nysgjerrig og lente seg over skulderen til Sid for å se. 
   ”Wow!” var det eneste han greide å utbryte før han fortet seg inn, hentet kameraet og foreviget dette perfekte øyeblikket. 
   Helt til da hadde jeg faktisk trodd at gutter ikke hadde øye for ting som var pene. Dette var annerledes. Både Tobias og Sid var like oppslukt av solnedgangen som det vi jentene var. Som det vi søstrene var.
   Plutselig sank solen ned bak havet, men fortsatt var det noen solstråler som sivet fram fra bak der. Allikevel tok det ikke lang tid før skumringen brøt fram og vi fire gikk inn igjen.
   ”Hva har vi her?” sa Sid og åpnet døra til minibaren mens han ramset opp for oss: ”Potetgull, cola i massevis, øl også, faktisk, peanøtter, frukt og cider. Hva mer kan man ønske seg?” 
   ”Sjokolade”, mumlet jeg, halvt til meg selv, men Sid hørte meg allikevel og sa: ”Jo, det er faktisk sjokolade her også. Her, ta imot!” og hev en til meg. Jeg ble litt overrasket, men fanget den i lufta og på en, to, tre så var den vekk. 
   Etter at vi hadde sittet i sofaen og pratet litt og sånn, fant vi ut at det var på tide å gå og legge seg. Guttene skulle tross alt tidlig opp neste morgen for å lansere albumet sitt.
   Det var to soverom med to senger hver. Guttene skulle dele rom og jentene skulle dele rom. Eller brødrene og søstrene om du vil.
   ”Du liker Sid, ikke sant?” spurte Kylie da vi var på plass i sengene våre. Jeg stirret på henne som om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hun bablet om. 
   ”Hva får deg til å si det?” spurte jeg til slutt. 
    ”Jo, jeg har da sett deg og selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre så godt til søstre å være, må jeg innrømme at jeg tror det er noe med at vi har samme blod. Det er nesten som om jeg kan lese tankene dine. Du vet, jeg kan se på ansiktet ditt og kjenne igjen det uttrykket fordi jeg ofte blir seende sånn ut når jeg tenker på akkurat det samme.”
   Jeg kvapp til litt. Det var sånn jeg følte det med henne også. Av og til gjettet jeg faktisk hva hun tenkte på fordi jeg hadde ganske mange ansiktsuttrykk som var klin like hennes.
   ”Når Sid ser på deg eller smiler, får du et helt spesielt uttrykk i øynene”, fortsatte Kylie, ”nærmest som om de begynner å glitre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare øynene dine, altså, men hele ansiktet ditt liksom lyser opp og jeg ser det på deg at du blir flere hakk gladere bare ved å være i samme rom som ham.” 
   Jeg stirret på Kylie før jeg spurte: ”Hvordan i alle dager har du funnet ut alt det?” 
   ”Som sagt, det er akkurat sånn jeg oppfører meg også, det har jeg blitt fortalt!” smilte Kylie. Jeg smilte jeg også, så fortsatte Kylie: ”Jeg tror vi er veldig like, jeg. Begge to har en forkjærlighet for punkete klær, for eksempel. Jeg skal vedde på at vi liker samme type bøker og filmer også. Hva synes du for eksempel om fantasy? Og parodier er jo noe av det morsomste du kan se på film!” 
   ”Ja!” istemte jeg. 
   ”Krigsfilmer er kjempefine”, sa begge to i kor, noe som førte til at begge to begynte å le. 
   ”Jeg tror jeg aldri har møtt noen som forstår meg når jeg sitter med tårer i øynene på en krigsfilm og tenker på hvor utrolig vakkert det er”, sa jeg. 
   ”Er det akkurat sånn du er også?” spurte Kylie og jeg nikket opprømt. 
   ”Wow, vi er virkelig like!” sa Kylie. 
   Kylie var stille en stund før hun gjentok: ”Du liker Sid, ikke sant?” Jeg skulle til å protestere, men Kylie kom meg i forkjøpet: ”Ærlig talt, du er jo på knærne etter ham, jo! Jeg ser det på deg så ikke prøv å nekte!” 
   ”Ok, ok!” lo jeg, ”ja, jeg liker Sid, jeg synes han er nydelig!” 
   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie triumferende. Deretter sa hun: ”Da kan vi jo trygt si at vi har lik guttesmak også, da! Faller for hver vår tvilling a’, gitt. Enda godt at det er to av dem så vi slipper å slåss om samme gutten!” Jeg lo da hun sa det. Etter det ønsket vi hverandre god natt og jeg lente meg tilbake på puta, trakk inn pusten godt en gang før jeg lot meg synke hen til drømmenes verden. 

søndag 17. mars 2024

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:


Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.


Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som VannfallHar døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

lørdag 2. mars 2024

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.




Innkjøp: Ingenting.


TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.




Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.



Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.



Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.


torsdag 22. februar 2024

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefjerde kapittel

Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).


Tidligere kapitler? Klikk her.



Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag. 
   ”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk. 
   ”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”. 
   ”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”. 
   ”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.
   ”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel. 
   ”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?” 
   ”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene. 
   Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe. 
   ”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste. 
   ”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert. 
   ”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.  
   ”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.
   Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.
   Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.
   ”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss. 
   ”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake. 
   Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.
   ”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”
   Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren. 
   ”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause. 
   ”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”
   ”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre. 
   ”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd. 
   Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.
   Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!” 
   ”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger. 
   ”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft. 
   Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”. 
   ”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.” 
   ”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!” 
   ”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.” 
   ”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?” 
   ”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd. 
   ”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?” 
   ”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.
   ”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.
   ”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg. 
   ”Men… hvorfor det?” spurte jeg. 
   ”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod. 
   ”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg. 
   ”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter. 
   ”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene. 
   ”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.
   ”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.
   ”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias. 
   ”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni. 
   ”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?” 
   ”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!” 
   ”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.
   ”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.” 
   ”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.
   ”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”
   ”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.
   Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer. 
   ”Hva gjør du?” spurte jeg. 
   ”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han. 
   ”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna. 
   ”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?” 
   ”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.

fredag 16. februar 2024

Kroppen min gjør det litt vanskelig å være kroppspositivist

Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken. 

Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:


Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?

Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.


Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.

En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.

Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går. 

Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.

På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.

På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.

Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.

lørdag 3. februar 2024

Januar 2024

Opplevelser: Skrivetreff med skrivevenner. Overraskelsesbursdag for Marie. Moby Dick på Det Norske Teatret med Kit. Middag på Via Village og kinotur med Hannah. 




Innkjøp: Nei.


TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.



Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.



Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.



Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.

torsdag 18. januar 2024

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuetredje kapittel

Desember kom og desember gikk, full av kattepasseoppdrag, sjukdom og julestri, og jeg fikk rett og slett ikke Aloha verden til å passe inn i adventskalenderen. Men frykt ei! Neste kapittel av Hotell Cæsar for utilpasse fjortiser er endelig her. Som alltid: Aloha verden-emneknaggen inneholder alle tidligere kapitler. 



Sollyset sev inn gjennom vinduet og gjorde at jeg glippet med øynene. 
   Først skjønte jeg ingenting, men et blikk bort på haugen min med gaver borte ved saccosekken, gjorde at jeg husket. Det var 1. juledag i dag og det hadde vært julaften i går. Rundt meg lå mange og sov.
   Jeg måtte kvele et knis da jeg så Mario. Han halvveis satt, halvveis lå lent mot armlenet på sofaen og hodet hans lå bakover. Munnen hans var halvveis åpen og han så rett og slett komisk ut.
   Jeg prøvde å krype ut av sofaen uten å vekke noen. Det gikk fint. Deretter listet jeg meg i retning av badet så stille jeg kunne. Jeg gikk inn og hoppet i klærne som jeg innså var kjedelige og (grøss og gru!) romantiske. Ok, greit, jeg er en romantisk person, men behøver det strengt tatt å vises i klesveien? Tro meg, i virkeligheten er jeg ikke noe stort fan av blonder og blomster. Kanskje jeg kunne få med meg guttene eller kanskje Kylie på bytur neste dag.
   Jeg kom inn i stua igjen. De andre sov fortsatt og jeg satte meg ned ved saccosekken for å se på alt det jeg hadde fått.
   Av Kylie hadde jeg fått en fin stol. En stol, ja, men jeg ble kjempeglad for den. Den var i stål med blå pute å sitte på og en blå, hjerteformet pute i ryggen. Av Roger hadde jeg fått en spesialdesignet kalender med bilder av meg og klikken. Av Sid hadde jeg fått cd’en deres, den hadde egentlig ikke kommet ut ennå, og en svart neglelakk. Av Tobias fikk jeg en DVD jeg hadde ønsket meg. Av Gabriel fikk jeg gavekort på kino. Jeg hadde fått gave av Pernille og Ole også, men de var jeg ikke noe glade for, spesielt ikke nå når jeg visste hva de hadde gjort. Av Ole hadde jeg fått noe skikkelig teit. Kanskje jeg hadde likt det hvis jeg hadde trodd at han mente noe med det, men det gjorde han jo ikke, derfor var gaven bare helt utrolig dum. Jeg hadde fått hjerteformet konfekt. Jeg gikk og kastet den i søpla. Jeg hadde fått gave av Lill og Yvonne også, samt noen tanter, onkler og besteforeldre som egentlig ikke var i slekt med meg i det hele tatt.
   Oi! Det hadde jeg ikke fortalt dem! Når de våknet, var jeg nødt til å fortelle dem at jeg hadde fått vite mens jeg var hjemme at jeg var adoptert.
   Snakker om sola… Sid begynte å røre på seg. ”Sid!” hvisket jeg høyt til ham og han reiste seg opp og så på meg med et trøtt blikk. Jeg vinket ham bort til meg og han reiste seg og skulle til å skreve over sofaen, men snublet og gikk på trynet. Jeg greide ikke å holde latteren tilbake, men allikevel skyndte jeg meg bort til ham og spurte ham om hvordan det gikk. Han bare lo selv også og sa at det gikk bra. Deretter var det opp på beina igjen og like blid.
   ”Jeg må si deg noe”, sa jeg til ham lavt og ba ham bli med meg sånn at vi kunne snakke vanlig. Vi måtte ikke vekke de andre, vet du.       
   Jeg tok ham med meg på gjesterommet hvor det var meningen at jeg skulle sove. 
   ”Hva er det?” spurte han. 
   ”Jeg må fortelle deg noe. Du skjønner det at du er noe inni helvetes pen, veit du det?”
   Nei da, jeg sa ikke det. Det var på en måte det jeg hadde aller mest lyst til å si, men allikevel sa jeg det ikke. For når han stod der og stirret meg alvorlig inn i øynene, var han bare… ja, noe inni helvetes pen! 
   ”Jeg må si deg noe. Du skjønner det at… da jeg var i Norge, fikk jeg nemlig vite noe av mamma. Jeg… jeg er adoptert.” 
   ”Adoptert!?” utbrøt Sid og gjorde store øyne. 
   ”Ja, jeg er egentlig amerikansk”, sa jeg. 
   ”Hva, er du? Da er vi nesten skulls, da”, sa han. 
   ”Ja, vi er vel det”, sa jeg, ”men det er ikke det verste. Jeg har egentlig ei søster, skjønner du, som bor her i USA et sted, men hvor, nei, det har vi ikke sett”. 
   ”Du må finne henne”, sa Sid litt brått. 
   ”Åssen da?” lurte jeg på. 
   ”Tja. Den var vrien. Vet ikke, jeg. Kontakt Tore på sporet eller noe”, sa Sid og trakk på skuldrene. 
   ”Tore på sporet? Hm, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg burde vel egentlig innse at jeg ikke kommer til å finne henne”, sa jeg. 
   ”Nei, det er vel ikke så… Men du…” sa Sid og avbrøt seg selv. 
   ”Eh, ja?” sa jeg og så opp på ham, for selv om han var liten, var jeg enda mindre. Høy har jeg aldri vært. 
   ”Det er bare det at… Nei, forresten… Eh…”, stotret Sid og jeg lurte på hva han prøvde å si. Han var jo vanligvis ikke sånn kjempenervøs akkurat når han pratet. 
   ”Nei, glem det, du. Det… det var ikke noe”, sa Sid og jeg trakk på skuldrene.
   ”Blir du med til byen i morgen?” lurte jeg på. Jeg ville jo ha meg nye klær, husker du. 
   ”Ja, det kan jeg. Får du med noen flere og, eller?” spurte han. 
   ”Skal spørre, men kan ikke love noe”, sa jeg. 
   ”Ok”, sa Sid bare og med det gikk vi ut igjen.
   ”Nei, se hvem som kom ut fra soverommet. Hva gjorde de der, mon tro? Hm, la meg tenke…”
   Kylie stod rett utenfor. Hun lo seg nesten fordervet.
   ”Heisann, Kylie”, sa jeg. 
   ”Hei”, sa hun mellom lattersalvene. 
   ”Lurte på om du ville bli med til byen i morgen”, sa jeg og ignorerte kommentaren hennes om Sid og meg på soverommet. Vi hadde jo uansett bare pratet sammen. 
   Kylie var ute av stand til å prate. Hun lo og lo og lo og jeg så at Sid holdt på å bli litt lattermild han også. I stedet sa han til henne: ”Hold kjeft, biatch, vi bare pratet!” 
   ”Særlig!” utbrøt Kylie og lo enda mer, men til slutt, når hun var ferdig, sa hun: ”Jo da, jeg skjønte jo det. Det så bare litt mistenkelig ut. Det eneste som manglet, var at dere hadde holdt hverandre i hendene”. 
   ”Idiot”, sa jeg og slo etter henne, men bommet. 
   ”Jeg blir med til byen”, sa hun da hun hadde tatt seg sammen, ”hvem flere skal?” 
   ”Foreløpig er det bare deg, meg og Sid”, sa jeg. 
   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie og var nær ved å begynne å le igjen, men jeg bare viste henne den midterste fingeren min, jeg, så greide hun å holde seg. Verre var det ikke. 
   De andre våknet litt etter litt de også og alle sammen fikk samme spørsmålet: ”Blir du med til byen i morgen?” Nei, det kunne de ikke. Det var alltids noe som kom i veien. Alle hadde forskjellige unnskyldninger også, alt fra ”jeg skal prøve rollerbladsene mine i dag” (Roger sin) til ”nei, vi må holde julefreden hellig” (Tobias sin, tro det eller ei). Derfor endte det med at det bare ble Kylie, Sid og meg. Jeg tror Sid syntes det var litt flaut å bare henge med jenter, men han taklet nok det. Han var jo tross alt Sid!
   Altså gikk vi tre til byen. Jeg hadde planer om å kjøpe noen nye klær, som sagt, sikkert noe annet også. Sid ville vel garantert innom noen cd-butikker eller noe og det var greit, jeg liker å kikke på cd’er jeg også. 
   Ja, vi gikk omkring i byen, da. Vi gikk i parker og i gater og jeg stoppet ikke å forundre meg over hvilken nydelig by D.C. egentlig var.
   Plutselig bråstoppet Sid. Kylie og jeg snudde oss og så på han. Han var hvit som et laken og øynene hans var festet på… en mann som gikk noen meter unna oss. Han hadde runde solbriller selv om det var vinteren, men han så ikke blind ut, altså. Han gikk rundt og så på seg rundt i parken. Han så helt ordinær ut, så hvorfor Sid glante så på han, kunne man jo lure på.
   ”Det er stygt å glane”, sa jeg til Sid, men han enset meg ikke, eller ville ikke ense meg. Han hadde bare øynene stivt festet på mannen. 
   ”Eh, Sid? Hva er det?” spurte Kylie, men han svarte ikke denne gangen heller. Bare stirret. Stirret. Stirret. Stirret.
   ”Kom. Vi må vekk”, sa plutselig Sid. 
   ”Å hjelp”, mumlet jeg da jeg trodde jeg visste hvem denne fyren kunne være og Kylie og jeg fulgte etter han der han gikk fort, men samtidig bestemt og stille mot en annen kant av parken.
   ”Han var han morderen som var etterlyst i avisa til morgenen i dag, ikke sant?” spurte jeg Sid. Jeg hadde så vidt sett overskriften på avisen idet vi gikk forbi kiosken bare noen minutter tidligere.
   ”Nei, din ikke-smurf”, sa Sid og jeg begynte nesten å le, men greide å holde meg fordi Sid så helt gravalvorlig ut. Ikke-smurf? Hva var det? Tydeligvis noe negativt.
   ”Han er ikke morder, men det er neiggu ikke langt ifra”, sa Sid lavt. Jeg så på ham med et uforstående blikk.
   Sid så ned litt før han igjen løftet hodet og sa med litt småskjelven stemme som om han var på gråten: ”Han var faren min en gang. Jeg var liten sist gang jeg så ham, men jeg kjente ham igjen med en gang, selv om han hadde solbriller på. Jeg lurer på hva han vil meg”. 
   ”Han vil deg sikkert ikke noe”, sa jeg. 
   ”Jo, jeg kjenner det på meg”, sa Sid brått og så på meg med det direkte blikket sitt igjen. Det fikk han alltid til på en merkelig måte å se både sint og kald ut samtidig som han så trist, ensom og forlatt ut. Hvis du skjønner, ville jeg både vike fra blikket hans og gjemme meg og klemme ham og trøste ham samtidig. Ganske underlig, men han fikk det til på en sånn rar måte jeg bare tror han fikk til. Sikkert på grunn av øynene hans som alltid ser så triste ut. Ja, ja, de sier jo det at øynene er sjelens speil og med det han hadde vært gjennom, var det jo forståelig. 
   Vel, vel, tilbake til historien. Hvor var jeg? Jo, Sid så på meg med blikket sitt, ja. 
   ”Kan vi gå?”, ba han (Sid, altså) plutselig. Jeg nikket og Kylie sa: ”Ja jøss”. 
   Vi gikk en omvei for at Sid skulle slippe å gå rett forbi faren sin. Allikevel stirret han etter ham hele tiden. 
   Det ble ikke mye shopping på oss den dagen. Vi tenkte alle på vårt, særlig Sid, tenker jeg. Han hadde jo sett faren sin i dag som han ikke hadde sett siden han var liten. Dessuten kan man jo ikke akkurat si at de to hadde ideal-far-sønn-forholdet, hvis du skjønner hva jeg mener.
   Til slutt foreslo Kylie at vi ble med henne hjem. Sid ville ikke, han måtte hjem og si det til Tobias, sa han. Jeg ble med, da. Kylie var min beste venninne for øyeblikket, så. 
   Det er litt merkelig, igrunn. Jeg visste cirka ingenting om henne, allikevel var vi blitt kjempegode venner. Jeg hadde ikke møtt, ikke engang sett foreldrene hennes, jeg visste ikke hva hun hette til etternavn, jeg visste ikke engang hvor gammel hun var! Ja, ja, samme det, tenkte jeg, hun er grei, det er det som betyr noe.
   ”Hallo mamma og pappa!” ropte Kylie inn i huset da vi kom hjem til henne. 
   ”Ha…” Moren hennes kom til syne i døråpningen og skulle til å hilse, men stoppet og glodde på meg. Kanskje ikke veldig rart i, hun var utrolig pen og det var jo ikke jeg. Hvis jeg hadde vært utrolig pen og plutselig hadde stirret på et udyr, tror jeg at jeg hadde gjort det samme.
   ”Hva… gjør du her?” spurte hun. 
   ”Eh, jeg er med Kylie hjem”, sa jeg, det var jo sant. 
   ”Men… nei, det kan ikke… Hva heter moren og faren din?” spurte hun meg. Jeg fortalte henne hva de hette med etternavn og hun gispet. Plutselig ble hun alvorlig og så på Kylie. 
   ”Jeg må si deg noe”, sa hun. Kylie nikket og så forvirret og redd ut. Så spurte moren hennes meg: ”Vet du det?” 
   ”Veit hva da?” spurte jeg omtåket. 
   ”Om adopsjonen”, sa hun. 
   ”Adop… Hæ? Hva? Jeg hadde fått… Hva har det med… Hæææ?” spurte jeg. Ordene kom hulter til bulter. 
   ”Hva vet du om adopsjon? Hvilken adopsjon?” spurte Kylie og så på meg. 
   ”Jeg er adoptert og det er det jeg veit”, sa jeg. 
   ”Ja, det er hun”, sa moren til Kylie og så stirret hun på datteren sin igjen og sa: ”Og det er du også. Hun er søsteren din”. 
   Jeg stirret på moren til Kylie, Kylie og tilbake til moren hennes igjen. 
   ”Jeg kjente deg igjen med en gang du kom inn. Du har ikke forandret deg noe særlig. Dessuten stemmer foreldrene dine sine navn. De er paret vi møtte da vi adopterte deg, Kylie!” forklarte moren hennes og Kylie så ut som om hun kunne besvime når som helst.
   Moren hennes tok oss med inn i stuen og fortalte Kylie hele historien.
   Ja, ja, nå ble det oppklart. Kylie var min til nå ukjente, amerikanske og biologiske søster. Jeg hadde funnet henne. 
   Det var vanskelig å se på Kylie og tenke ”søsteren min”. Hittil hadde Kylie bare vært en venninne, men nå var alt annerledes. Helt annerledes. Uansett hvordan ting utartet seg fra nå, ville ingenting bli som før.